Hva er en kompetent mindfulness-lærer?

Mange ønsker å kvalitetssikre mindfulness-undervisningen i Norge.

Dette er ikke uten grunn. Det kan være vanskelig å vite om lærerne gir gode nok instruksjoner. Samtidig bør vedkommende være i stand til å hjelpe dersom det oppstår problemer underveis i praksisen, eller som følge av praksisen.

Likevel er det en litt skummel tendens til at mindfulness-feltet i Norge blir dominert av psykologer, leger og andre akademikere.

At denne gruppa har vist interesse for mindfulness er selvsagt veldig bra – uten fagmiljøenes støtte hadde aldri mindfulness fått den posisjon den har i dag. På den annen side er det en fare at feltet blir lite folkelig og at det skapes et inntrykk av at mindfulness er en praksis som har en akademisk terskel.

En annen fare er at det oppstår en kunstig trygghet. Hvor mange av disse fagfolkene vet hva de skal gjøre om de f.eks får en elev som nærmer seg eller gjennomgår opplysning?

Det er også en tendens i Norge – og andre steder i vesten – er at feltet domineres av systemet til Jon Kabat Zinn, Mindfulness Based Stress Reduction (MBSR) og Mindfulness Based Cognitive Therapy (MBCT). Dette henger sammen med punktet over. Det er mye bra å si om MBSR og MBCT, men er disse virkelig Den Hellige Gral i forståelsen av mindfulness og hvordan man skal undervise det? Jeg hevder at det er det ikke.

Jeg vil argumentere for at det som avgjør hvor dyktig lærer man er, er primært bestemt av hvor grundig egenpraksis man har gjort og hvor flink man er til å undervise. Formell bakgrunn er sekundær og kun avgjørende ved helt spesielle anledninger.

Tre nivåer av mindfulness-undervisning

For det første bør vi innse at det å undervise mindfulness har flere nivåer.
Shinzen Young, som med sine 40+ år med mindfulnesstrening uten MBSR, foreslår at vi har tre nivåer av undervisning:

1. Subtilt
På det mest grunnleggende nivået – det subtile – er alle som praktiserer mindfulness lærere. Dette er fordi deres måte å forholde seg til verden på forandrer seg. Når vi praktiserer, legger mennesker rundt oss merke til dette. Vi handler fra et nytt sted, selv om vi kanskje ikke har praktisert så mye. Etter hvert legger de rundt oss merke til at oppførselen vår forandrer seg.

2. Beskrivende
Det neste nivået kommer vi til når vi beskriver praksisen vår for andre. Her snakker vi om en veldig uformell form for undervisning, men likevel kan den ha stor innvirkning på andre. Greier man å formidle noe med sammenheng, virker det overbevisende – «Hm, dette gir jo mening, kanskje jeg også skal prøve.»

3. Uttalt
Først ved det tredje nivået kan vi snakke om en formell lærer-situasjon. Dette er det vi kaller for eksplisitt eller uttalt undervisning. Men her er det også flere nivåer, alt ettersom hvilke hensyn man må ta. Det store skillet er mellom de som kan hjelpe en elev som opplever tegn på opplysning og de som ikke kan det.

Hva bør man forvente av en uttalt mindfulness-lærer?

Jeg forventer det følgende av alle uttalte mindfulness-lærere:
  1. De skal kunne forklare det konseptuelle rammeverket rundt en praksis. Hva er mindfulness og hvorfor gjør man det?
  2. De skal kunne ta vare på elevens følelser
  3. De skal kunne undervise en eller flere av følgende teknikker (eller varianter av disse):
    1. Fokus på Tanker, Bilder, Emosjoner
    2. Fokus på Lyd, Syn, Taktil opplevelse
    3. Fokus på Stillhet, Visuell tomhet, Hvile (inkluderer Gjøre Ingenting, Choiceless Awareness, Shikantaza osv)
    4. Fokus på Forandring og Forsvinning
    5. Å nære positive tanker og følelser (Metta, Brahma-viharas, Indre Smil, mantrayoga osv)
    6. Selv-ransakelse (Self Inquiry, a la Ramana Maharshi )
    7. Automatisk tenkning eller bevegelse (som i Rinzai Zen)
  4. De gjør stille retreat hvert år
  5. De er i jevnlig kontakt med sin mindfulness-lærer (eller flere)
  6. De kjenner til skyggesidene ved intens praksis, og kan enten hjelpe en elev gjennom disse eller henvise videre til lærere som kan hjelpe.
  7. De kjenner til de klassiske opplysningstegnene, og kan enten hjelpe en elev gjennom disse eller henvise videre til lærere som kan hjelpe.
  8. De utøver en bevisst etikk og forholder seg profesjonelt til sine elever.
Videre vil jeg forvente det følgende av viderekomne mindfulness-lærere:
  1. De oppfyller de foregående punktene.
  2. De skal kunne veilede elever 1-til-1 interaktivt i deres praksis
  3. De skal kunne undervise stille retreat over flere dager.
Til slutt vil jeg forvente det følgende av avanserte mindfulness-lærere:
  1. De oppfyller de foregående punktene
  2. De kjenner til skyggesidene ved intens praksis og kan hjelpe en elev gjennom disse.
  3. De kjenner til de klassiske opplysningstegnene og kan hjelpe en elev gjennom disse
I tillegg til disse kreves spesiell kompetanse for spesifikke grupper.

Det er et interessant spørsmål om en gitt gruppe strengt tatt «trenger» en gitt kompetanse, eller om dette i bunn og grunn er et spørsmål om å ha troverdighet i et gitt marked. Likevel er det noen områder som peker seg ut som spesielt kompetanse-krevende, f.eks i visse psykiatriske sammenhenger.

På den annen side – man trenger ikke ha spesiell kompetanse for å jobbe som ekstravakt i akutt-psykiatrien eller vikar i skoleverket. Hvorfor skal man da trenge spesiell kompetanse for å undervise mindfulness her, så lenge man oppfyller punktene for å være eksplisitt mindfulness-lærer? Dette er sikkert en kontroversiell holdning, men verdt å tenke over.

Den røde tråden – uansett hva man måtte mene om det foregående – er at de grunnleggende evnene til en mindfulness-lærer er å være pedagogisk og et medmenneske. Som en britisk studie av mindfulness-kompetanse bemerker: «at læreren er i stand til å formidle mindfulness ved å tillate seg selv å være et menneske (og derfor sårbar), i motsetning til å være noen som beholder en viss posisjon av ekspertise eller faktisk kompetanse.» (Min oversettelse. Kilde)

En annen som uttrykker dette på en vakker og vis måte, er den danske filosofen Søren Kierkegaard. Han får siste ord i denne omgang:

 

Hjelpekunst – av Søren Kierkegaard

Hvis det i sannhet skal lykkes
å føre et menneske hen til et bestemt sted,
må man først og fremst passe på å finne ham der
hvor han er,
og begynne der.

Dette er hemmeligheten i all hjelpekunst.
Enhver der ikke kan det,
er selv i innbilning,
når han mener å kunne hjelpe andre.

For i sannhet å kunne hjelpe en annen,
må jeg forstå mer enn han,
men dog vel først og fremst forstå
det, han forstår.

Når jeg ikke gjør det,
så hjelper min mer-forståelse han slett ikke.

Vil jeg likevel gjøre min mer-forståelse gjeldende,
så er det fordi
jeg er forfengelig eller stolt,
så jeg i grunnen
i stede for å gagne han,
egentlig vil beundres av han.

Men all sann hjelpekunst
begynner med en ydmykelse.
Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil
hjelpe
og derved forstå,

at det å hjelpe
ikke er å beherske, men det å tjene –

at det å hjelpe ikke er å være den herskesykeste,
men den tålmodigste –

at det å hjelpe
er villighet til inntil videre
å finne seg i å ha urett og ikke å forstå,
det den andre forstår

Lyst til å virkelig komme i gang med å meditere?

Bli med på mitt nye kurs "Øyeblikkelig Mindfulness" hvor du på kun to timer blir fullstendig utrustet til å begynne din praksis.

Høst godene samme dag - og høst mer og mer for hver dag!

Trykk her for å se kurset.